Home - The road to World Heritage status

The road to World Heritage status

Some buildings, monuments and areas have a value to humanity that makes them irreplaceable. The world community has a shared responsibility to look after these places so that future generations will also be able to experience and enjoy them. But how do sites come to be inscribed on the World Heritage List?

MenuNorsk

Photo: Blomberg farm, Geirangerfjord by Per Eide Photo: Plateau near the Nærøyfjord by Finn Loftesnes

Outstanding World Heritage

Unesco is the UN’s Educational, Scientific and Cultural Organisation. This is the body that determines what sites are of outstanding universal value. Unesco’s World Heritage Committee thoroughly considers the matter based on expert advice and a number of strict criteria. The sites that make it through the needle’s eye, are inscribed on the World Heritage List.
The World Heritage List was established by Unesco in 1972. Its objective is to protect the world’s cultural and natural heritage. Successful sites must fulfil at least one of ten criteria, six of which relate to cultural values, four of which relate to natural values. The World Heritage List shows which sites and monuments have been designated on the basis of natural or cultural heritage criteria. Some are ‘combined sites’, and are on the List thanks to both natural and cultural superlative qualities.

Read more about the criteria here.

The World Heritage Convention

The World Heritage Convention is widely recognised and has been ratified by 194 countries. Its formal title is ‘Convention Concerning the Protection of the World Cultural and Natural Heritage’. It was adopted in 1972 because increasing numbers of heritage sites had suffered the impact of wars, natural disasters, pollution, tourism – or simply decay.

The Convention encourages all countries to protect their local and national heritage sites. The main aim is to identify outstanding cultural and natural heritage properties of significance to humankind. The need for a collaborative initiative, involving both human and financial resources, became apparent through the international rescue of cultural monuments in Egypt and Nubia in the face of plans to build the Aswan Dam in the 1960s. This would have flooded and destroyed the ancient Abu Simbel temples. Sixty countries took part in the rescue operation, including Norway.

The Convention’s secretariat is based at Unesco’s World Heritage Centre in Paris.

Read the full text of the World Heritage Convention here

For further background reading about the World Heritage Convention

How to achieve World Heritage status

The World Heritage Committee (21 states parties) meets annually to decide which sites nominated by a state party should be added to the World Heritage List. The process that leads to inscription on the World Heritage List is long and arduous. In Norway, the Ministry of Climate and Environment is responsible for all world heritage efforts, but the nomination of new sites needs a local footing. Further information about the application process is available from the Ministry of Climate and Environment’s Department for Cultural Environment.

If new nominations are found to meet the technical requirements, they are forwarded for expert assessment to the International Union for Conservation of Nature (IUCN) and the International Council on Monuments and Sites (ICOMOS). These advisory bodies submit their expert recommendation to the World Heritage Committee, which makes the final decision. The evaluation process takes a year and a half and involves site visits and discussions by international scientific panels made up of specialists in the application’s key thematic areas.

World Heritage in Norway

Norway had its first two nominations inscribed on Unesco’s World Heritage List as early as 1979: the old wharf of Bergen and Urnes stave church. The following sites have subsequently been added:

  • Røros mining town (1980)
  • The rock art of Alta (1985)
  • The Vega Archipelago (2004)
  • Struve Geodetic Arc (2005)
  • West Norwegian Fjords (2005)
  • Rjukan-Notodden industrial heritage site (2015)

Apart from the West Norwegian Fjords, all of these are cultural heritage sites. The West Norwegian Fjords were inscribed on 14 July 2005 at the 29th committee meeting in Durban, South Africa. It was Norway’s first World Heritage property to be inscribed for its natural heritage.

There is more information about Norway’s World Heritage sites here.

World Heritage globally

More than a thousand sites around the world have been inscribed on Unesco’s World Heritage List, most of them on account of their cultural heritage qualities, far fewer on the basis of their natural heritage. The inscriptions encompass the world’s most scenic areas, like the Great Barrier Reef, Yellowstone National Park and the Victoria Falls, and unique structures like the pyramids of Egypt and the Great Wall of China, but also memorials that commemorate horrific historic events, like the concentration and extermination camp at Auschwitz-Birkenau.

Unesco strives to ensure that the World Heritage List is as representative as possible. Most nations have natural or cultural heritage sites of outstanding universal value. Sadly, world heritage efforts have become politicised. Successful inscription carries significant prestige, which is why expert recommendations are not always accepted when new nominations are made. Today, the list is dominated by cultural rather than natural heritage, and by rich countries rather than poor countries.

The long journey towards the World Heritage List

It took around ten years for the West Norwegian Fjords to achieve inscription on the World Heritage List. The process involved extensive work by many people, including locally. Working groups local to both fjords contributed to the nomination process. These were made up of representatives from administrative and political bodies as well as landowners, business groupings and voluntary organisations. The working groups collected important information for inclusion in the application, and they were responsible for keeping local communities and other interested parties informed.

The Norwegian Environment Agency was commissioned by the Norwegian Ministry of the Environment to lead the work of compiling the application for the West Norwegian Fjords. The application was submitted to Unesco in January 2004. Unesco later revealed that the comprehensive Norwegian application was one of the best they have ever received.

Click here to read the application for the West Norwegian Fjords

The decision: finally on the World Heritage List

The West Norwegian Fjords with areas Geirangerfjord and Nærøyfjord were inscribed on Unesco’s World Heritage List on 14 July 2005 during the 29th committee meeting held in Durban, South Africa.
The site was inscribed on the basis of two natural heritage criteria, numbers 7 and 8, due to its ‘…exceptional natural beauty’ and because the area has ‘outstanding examples of major stages of Earth’s history as well as significant on-going geological processes in the development of landforms, and significant geomorphic or physiographic features’.

In 2014, the original decision received a retrospective addendum, as all inscriptions were adjusted to fit a new template. This includes guidance for the World Heritage property’s management committee.
Read Unesco’s resolution here.

Statements of Outstanding Universal Value for the World Heritage property of West Norwegian Fjords – Geirangerfjord and Nærøyfjord
Adopted by the World Heritage Committee in its 38th session (DOHA, 2014)
(The official resolution was written in English, so the English text takes precedence over the Norwegian translation.)

Statements of Outstanding Universal Value for the World Heritage property of West Norwegian Fjords – Geirangerfjord and Nærøyfjord

Adopted by the World Heritage Committee in its 38th session (DOHA, 2014)
(The official resolution was written in English, so the English text takes precedence over the Norwegian translation.)

Kort samandrag

Det dramatiske landskapet rundt Geirangerfjorden og Nærøyfjorden utmerkjer seg med storleik og prakt i eit land med mange spektakulære fjordar. Desse fjordane ligg i den sørvestlege delen av Noreg og er blant dei lengste og djupaste fjordane i verda. Breidda varierer frå berre 250 m på det smalaste til 2,5 km på det breiaste. Ordet «fjord» kjem frå norsk, og er nemninga på ei lang, djup havbukt mellom høge klippar, danna av isbrear som har forma og fordjupa ein tidlegare dal. Dei to vestnorske fjordane blir rekna som klassiske og utfyllande eksempel på dette fenomenet – ein typelokalitet for fjordar som framleis gjennomgår aktive geologiske prosessar.

Mange fossar og frittflytande elvar, lauvskog og barskog, brevatn, isbrear, grovskorne fjell og ei rekkje andre særdrag i naturen gjer at Geirangerfjorden og Nærøyfjorden står fram som eit av dei mest naturskjønne landskapa i verda. Dei to fjordane består av to område som til saman dekkjer eit areal på 1227 km². Av dette er 107 km² sjø. Ein avstand på 120 km skil dei to fjordane. Dei er ein del av det vestnorske fjordlandskapet som strekkjer seg 500 km frå Stavanger i sør til Åndalsnes i nordaust. Det finst fleire bygder og dalar med busetnad langs fjordane i dette området. I tillegg er landskapet rikt på (men ikkje dominert av) spor etter menneskeleg busetnad frå tidlegare tider, og det utfyller og aukar den samla verdien av området.

Kriterium (vii): Områda kring Geirangerfjorden og Nærøyfjorden blir rekna som eit av dei mest naturskjønne fjordområda på kloden. Det som gjer dei så eineståande vakre, er dei tronge dalgangane med bratte, krystallinske bergsider som strekkjer seg frå 500 m under vassflata til 1400 meters høgde over Norskehavet. Talrike fossar kastar seg utfor dei stupbratte fjellveggene, medan tallause elvar flyt fritt frå takkete fjell, brear og bresjøar, gjennom lauvskog og barskog, ned mot fjorden. I tillegg er her eit stort mangfald av naturfenomen både på land og i fjorden, som undersjøiske morenar og sjøpattedyr. Ruinar av eldre og no for det meste fråflytta gardsbruk og stølar tilfører ein kulturell og menneskeleg dimensjon til det dramatiske naturlandskapet.

Kriterium (viii): Vestnorsk fjordlandskap er klassiske, velutvikla fjordar som blir rekna som typelokaliteten for fjordlandskap i verda. Dei kan jamstillast med andre fjordar som står på Verdsarvlista når det gjeld storleik og kvalitet, men utmerkjer seg med sine klimatiske og geologiske tilhøve. Området inneheld alle typar av landformer knytte til dei indre delane av to av dei lengste og djupaste fjordane på kloden, og dei viser tydeleg korleis breane aktivt utvikla seg i istida under pleistocen-epoken. I dei bratte fjellsidene, med overflater som er blankskurte av is og bølgjer, ser vi tydelege, samanhengande snitt gjennom grunnfjellet. Dei isostatiske gjenopprettingsprosessane i jordskorpa etter istida kan lesast ut av dei omdanna bergartane i fjordlandskapet. Området er såleis eit nøkkelområde for vitskaplege studiar av ustabile fjellparti og dei farane dei representerer.

Heilskapen

Dei to fjordområda inneheld alle kjenneteikna som karakteriserer eit fjordlandskap og korleis det har utvikla seg geologisk. Her finn vi fjordbasseng som går djupt under havnivået, tydelege fjordtersklar, høge og bratte klipper, rassår og skredurder, morenar, moreneavleiringar, hengjedalar, agnordalar (forma av elveinnfanging), isbrear, elvar, fossar og kringliggjande fjell- og nedbørsområde. Kvar fjord har si morfologiske og geologiske historie, og dei har ulik geo-morfologisk eigenart. Sett som eitt område finn vi i Nærøyfjorden og Geirangerfjorden dei fleste kjenneteikna på eit fjordlandskap og den geologiske utviklinga. Grensene for dei to nærskylde områda er i tråd med dette trekte slik at dei omfattar og tek vare på den geologiske eigenarten og landskapskvalitetane. Lovgiving, bemanning, finansiering og institusjonar på staden er gode og sikrar samanheng og heilskap.

Av dei 200 fjordane langs vestkysten av Noreg er Nærøyfjorden og Geirangerfjorden minst påverka av menneskeleg aktivitet som til dømes vasskraftverk og infrastruktur. Det blir vunne ut peridotitt utanfor Geirangerfjord-området, og det finst planar for eit nytt steinbrot i nærleiken. Inngrepa skjer på avgrensa område, og dei skal setjast i stand att etter at utvinninga tek slutt. Det finst ei anortosittgruve i Nærøyfjord-området, og denne bergverksdrifta kan bli utvida i framtida. Sjølv om anlegget ikkje har direkte tilknyting til sjølve fjorden, er det synleg frå vegen i Nærøydalen.

 

Krav til verne- og forvaltningsarbeidet

Størstedelen av området er verna under IUCN-kategorien V: «Protected Landscape» landskapsvernområde, og fleire mindre område høyrer inn under kategori I: «Strict Nature Reserve» – naturreservat. Lovreglane som er nedfelte i den norske naturmangfaldslova, gir langtidsvern for heile spekteret av naturverdiar. 85 prosent av området er privat eigedom, og områda med busetnad er strengt regulerte etter plan- og bygningslova med tilhøyrande planverk på fylkes- og kommunenivå.

Eit effektivt forvaltingssystem omfattar rådgivande komitear og eit forvaltingsråd som møtest med jamne mellomrom for å leggje til rette for nødvendig styringssamarbeid og koordinering. Ei intensjonserklæring som alle relevante nasjonale etatar, kommunestyre, fylkesting og fylkesmenn har signert, skisserer samarbeidstiltaka og «garanterer at verdiane i området vil bestå».

Ein omfattande forvaltingsplan tek for seg forvaltingsmål og inneheld retningslinjer for korleis vi kan ta vare på den eineståande universelle verdien i eit langsiktig perspektiv. Overvakingssystema som finst i området, må utviklast vidare.

Presset frå turismen er stort i begge fjordområda, men konsekvensane er avgrensa, sidan dei fleste turistane kjem til området med cruiseskip gjennom ein kort sesong. Forvaltingsplanar for reiselivet er ein viktig reiskap for å ta vare på den eineståande universelle verdien til dette området for framtida.

Gruvedrift og underjordisk mineralutvinning kan vekkje uro, og det blir ikkje gitt løyve til å utvide desse næringsaktivitetane utan at det ligg føre ei konsekvensutgreiing for miljøet. Dette sikrar at moglege følgjer, medrekna utførselen av utvunne materiale og behovet for ein infrastruktur i samband med det, ikkje påverkar den eineståande universelle verdien til området.

Geofarar – farar for befolkninga på grunn av dei geologiske eigenskapane og prosessane i eit område – kan truge busetnad og infrastruktur. Dersom det skal gjennomførast fleire tiltak for å verne om menneskeliv, må det det gjennomførast detaljerte konsekvensutgreiingar for å sikre at løysingar og tiltak er i samsvar med den universelle verdien til området. Beredskapsplanar som er integrerte i den heilskaplege forvaltingsplanen, er avgjerande for dette området.